Henleggelse * krenkelse

Nå er det virkelig lenge siden jeg har skrevet, har ikke orket rett og slett.
Tiden har gått til traumebehandling, bearbeidelse og veien tilbake til livet.
Politisaken ble dessverre henlagt, noe som er trasig.
Advokaten har sendt klagebrev, og for tre uker siden skjedde det noe som kanskje kan hjelpe meg i saken.
Det er en stund siden jeg fikk vite at saken ble henlagt, mottatt med mange blandede følelser, mest frykt kanskje, fordi de siste truslene jeg fikk gikk på nettopp dette, at NÅR saken ble henlagt, DA skulle de komme…,
Det skjedde, «noen» tok meg, gjorde alvor av truslene sine og sendte meg rett tilbake til barndommens skrekk kammer.

Avslutningen på Stokkmarknes psykiatriske ble ikke så ok som jeg hadde ønsket, nettopp pga det som hendte.
Det ble fotfølge, stress, avhør, legesjekker osv. Så ble jeg sendt hjem til en lang sommer, behandlings pause fram til i september….
En slik pause ville vært helt rett, om det som skjedde ikke hadde skjedd.
Da hadde en pause vært fint og veldig riktig. Nå føler jeg meg helt overlatt til meg selv, med 1000 spørsmål ingen kan svare på.
Å bli krenket som voksen igjen er helt ubeskrivelig …. Det har satt igang så uendelig mange prosesser inni meg, i delene i meg…
Der er som om alle krenkelsene jeg har blitt utsatt for har blitt dytta inn i dette ene som hendte nå.
Det er litt over tre uker siden nå, kroppen er hel igjen, vondtene borte… Men sjelen og psyken har en alvorlig knekk jeg ikke aner hvordan jeg skal håndtere.

Det gode som kom ut av Stokkmarknes var at jeg opplevde en enorm framgang, en helt utrolig samlende opplevelse av hele meg.
Jeg opplevde å komme tilbake til verden, til livet, gleden lykken !
Delene ble mere samlet, jeg er mye helere enn jeg noen gang har vært!
Flashbackene ble det myyyyyyye mindre av, og energien boblet .

Nå har jeg et hardt tilbakeslag etter krenkelsen , men er likevel ikke så dårlig som jeg var for to år siden.
Det er to deler i meg som «bråker» en 6 åring og en 14/15 åring…. De har hatt så mye ansvar for beskyttelsen av meg, bevarelsen av sinnet og personligheten.
Nå er de slitne begge to, men ingen av de slipper taket …. Vi er nære hverandre, men krenkelsen gjorde «sammensmeltingen» til én samlet del umulig på ubestemt tid.

Jeg er igjen redd for framtiden, følelsen av at de slemme aldri vil stoppe forfølge meg, krenke meg og true meg ALDRI vil slutte.
Jeg er redd for aldri bli helt hel, for igjen å miste meg selv til mørket og ensomheten på innsiden.
Samtidig VET jeg at det er mulig å bli fri fra skrekkveldet….for jeg har kjent friheten, nå må jeg bare finne den på nytt!

Heldigvis har jeg en nydelig familie som er der og som aldri blir borte ❤❤❤

Tannlegen igjen

Nok en runde hos tannlegen er overstått, 9 dager til neste time.
Det var utfordrende å dra dit i dag, forrige time ble kjempe vanskelig …
Da trakk jeg ei tann, med tre røtter i tre forskjellige krokene retninger, kjevebeinet bristet og jeg hadde smerter i lang tid etterpå.

Nå skal ikke flere tenner trekkes, men reddes ! Puhh … Likevel, det var særdeles tungt og dra dit i dag, selv om jeg hadde fantastisk støtte med meg, og selv om tannlegen er kjempekoselig og utrolig dyktig.
Tannlegen er forutsigbar fordi hun hele tiden forteller hva hun skal gjøre før hun gjør det , det er helt nødvendig !
I dag satte jeg iphonen på musikk med proppene i ørene…. Akkurat så høy/lav lyd at jeg hørte det hun sa. De rolige tonene hjalp meg å være tilstede nok og hjalp meg til å puste roligere.
I tillegg hadde jeg ei god trygg hånd og holde i hele tiden.
Nå er det 3 tenner til som trenger en «makeover» før turen går til Tromsø for å vurdere om kjeven min vil tåle implantat der 4 tenner mangler.
Implantat er målet, jeg mangler 4 jeksler oppe, 2 på hver side. Implantat vil gjøre at jeg kan tygge maten ordentlig igjen .
Trenger jeg si at jeg håper på implantat ❤❤❤ ???

20130214-173431.jpg

Ellers så er jeg sliten fortiden, jeg ønsker så veldig å delta mere i ungenes aktiviteter, men både kroppen og hodet sier stopp, var med på skikarusell og ble helt utslått etterpå.
Hadde en 10 dagers innleggelse på Stokkmarknes og kom hjem for et par uker siden. Den ble akutt, og hjalp litt… Men ikke nok. Skal ha en planlagt 10 dagers i mars.
Politisaken tar tid, og en haug med krefter jeg ikke har, vil helst bare bruke tiden på å ha det bra, men for å ha det bra må jeg også tåle å ikke ha det bra.
Høres kanskje snålt ut det, men for å føle det ene må man også tåle føle det andre.

Jeg har det bra, men jeg har det ikke så bra.
Jeg er full av livsmot, men alt jeg ønsker er å dø.
Jeg kjenner lykken boble, men smerten brenner.
Jeg smiler, men gråter mye.
Jeg ønsker se fin ut, men driter i utseende
.

Noen som kjenner seg igjen ?

Jeg tier ikke lengre, eller ?

Jeg tier ikke lengre, heter bloggen. Navnet ble valgt fordi det passet til alt hva som har skjedd de siste årene. Etter anmeldelsen til politiet har jeg på en måte sagt ifra, men på en annen måte har jeg tiet.
Tausheten er brutt, men jeg tier likevel. Nå nærmer det seg slutten på denne (u)frivillige stillheten om historien min.
Kanskje åpner jeg den første bloggen jeg hadde da, eller om det blir rettsak så bør jeg vente til etter den. Jeg ønsker at minnene mine skal leve livet sitt på nettet, fordi jeg fremdeles ønsker skape åpenhet og prat om livet etter seksuelle overgrep i barndommen.
Jeg ønsker at folk skal tenke på hva som skjer bak lukkede dører, jeg ønsker at noen kanskje våger å se det som nesten ingen tør.

Nå i helgen prøver jeg å sove meg opp litt, hente meg inn …. Jeg prøver å unngå innleggelse, men jeg tror kanskje det hadde vært det beste.
Lyder, mennesker , plikter og hverdagen har tatt meg i sin makt, uansett hvor jeg snur meg så blir jeg overveldet av kaos. Kaoset er både inni meg og utenpå….det innvendige kaoset er likevel vanskeligst å håndtere, for i det er jeg så alene… Det er ingen som ser eller hører stemmene til de yngre delene som lever inni meg.
Det er ingen som føler angsten og sinnet til de større delene inni meg.

Jeg begynner å merke presset fra det siste halve året, problemene med psykiatrien, stresset med politiet.
Siste dråpen er de tunge minnene vi jobber med i EMDR behandlingen, og de siste nyhetene fra politiet.

Er det lov å si jeg er sliten ?
Er det lov å si jeg føler meg liten og redd?
Er det lov å si at hverdagen er for mye?
Er det lov å si at jeg ikke mestrer meg selv?

I morgen, nytt år, nye muligheter?

Litt klisje overskrift som både passer og ikke passer til innlegget.
I morgen er det nyttårsaften , for ett år siden tilbrakte jeg dagen innlagt på psykiatrisk, den første uken av mange mange uker på innsiden.
Tilsammens ble jeg værende innlagt over 5 mnd sammenhengende, fra tredje juledag og utover.
Det gikk over to mnd før jeg klarte dra hjem på besøk, jeg var utbrent rett og slett.
Det lærte jeg mye av, jeg ville så gjerne rekke alt, men måtte lære på den vonde måten, ingen klarer det. Jeg ga opp noen av de tingene som var viktigst for meg, til fordel for de som var aller aller viktigst, ungene mine.
Bla. Endte et vennskap, flere venner har jeg nesten ikke snakket med på over ett år, men jeg håper og tror at de fleste fremdeles er der når livet en dag faller mere på plass igjen.
Jeg har kjempet, tapt og vunnet dette året, mistet en behandler, fått en ny… Jeg har sloss mot kroppen, til jeg lærte å spille på lag med kroppen istedenfor … Det funker ikke alltid, og i perioder er jeg helt låst hjemme pga smerter.
Jeg har derimot fått tilbake ungene mine, med det så mener jeg at ungene mine blomstrer, de sprudler av glede og latter, lek og rampestreker. DEN følelsen, den er verdt ALT!
Psykdomsmessig har jeg lært mye, spesielt om hva som skal til for at jeg skal ha det bedre, nå har jeg ikke vært innlagt siden i august, og det tror jeg ingen hadde trodd jeg skulle klare, spesielt ikke meg selv.
Selv om jeg nok aner en innleggelse ikke så langt fram i tid, så er jeg stolt og glad for det jeg klarer, isteden for å henge meg opp i det jeg ikke klarer og mestre.
Livet mitt har slakket ned på tempoet, jeg må ikke klare alt, rekke alt, mestre alt, jeg må ikke være på topp hele tiden, eller vise verden en maske av glede som ikke er der.
Jeg er på sporet av meg selv ! Det er veldig veldig bra!
Jeg koser meg med det jeg har, med familie, hund og hobby.
Har funnet en ny hobby, jeg elsker nemlig å fotografere, synes bilder kan si mere enn 1000 ord !
Jeg har også tatt opp igjen en hobby som har vært der i mange år, men som ikke har vært prioritert, håndarbeid.
Likevel, det viktigste er å mestre dagene så godt jeg kan med det jeg har.

Følelser har vært en viktig jobb for å klare mestre livet, jeg har lært at det er greit å ha det som jeg har det, åååå jeg har lært at jeg kan føle flere følelser på samme tid , og det er også helt greit.
Jeg kan være fryktelig sint på overgriperne mine, sååååå vanvittig sorgfull over all smerten jeg måtte tåle som barn, og jeg kan kjenne gleden boble over i ren skjær lykke….alt på akkurat samme tid.
For nå har alle følelser fått samme verdi, alle følelser er greit, det er greit å kjenne på flere følelser samtidig, uten at jeg trenger dytte noen bort, gjemme de eller ignorere at de er der.
Sorgen er stor og tung, lykken like sterk og sprudlende, sinnet heftig og intenst, gleden boblende og tilfredsstillende, frustrasjonen er irriterende og jagende….Alt er greit!
Den lille jenta inni meg kan være lei seg og redd, mens voksne meg kan være sint…mamma meg kan være glad og leke med ungene …. Forvirrende for noen og enhver vil jeg tro… Gidder ikke la meg forvirra av at jeg er slik jeg er, der jeg føler får bare være der, svinne og vokse alt etter som hva som skjer rundt meg.

I året som kommer ønsker jeg fortsette med denne indre jobben, jeg vil lære enda bedre selvregulering, jeg vil bli bedre kjent med hvem jeg er og hva jeg vil, jeg vil forsette og kose meg med familien min, jeg vil dyrke gleden og tillate sorger og sinnet .
Jeg ønsker mere tid med ungene, mere overskudd til å være sosial….akkurat det er nok enda bare en ønskedrøm, for det er temmelig utslitende å jobbe slik med seg selv hele tiden.

Jeg gleder meg til 2013, og alt som kommer med det nye året.
Utfordringene kommer, kamper skal kjempes og om de tapes, vinnes eller begge deler… Det blir som det blir, jeg skal gjøre mitt beste for å være den beste meg jeg kan utifra den jeg er og det som skjer rundt meg.

Romjul

Jula er vanskelig, ikke bare for meg….men for veldig , veldig mange som meg,med meg,eller hvordan man vil ordlegge seg .
Jeg er bare en i mengde…. Dessverre !
I år ble julaften feiret hos mamma, vet ikke hvor smart det var, godt,vondt og enklere siden vi slapp tenke på mat osv. Eller det er relativt…jeg var med på julehandelen, på middagslaging og egentlig alt som jeg hadde håpet og slippe ved å feire dagen der.
Vi sov der i fire netter, fire lange dager,lange netter.
Andre juledag dro vi hjem til oss selv, det var deilig det!
Ungene ble roligere, vi voksne ble roligere, til,og med hunden ble lykkelig og roligere.
De siste dagene har bestått av Lego bygging og hvile, film kvelder og sofakos .

Jeg skulle så veldig gjerne ønske at jula var lettere, men den blir det, merker det på hele meg at for hver jul blir enklere og bedre, nye minner, våre egne tradisjoner og måter og gjøre ting på gjør det bedre og mere koselig.
Det er så fort å glemme kosen, det la jeg merke til i år. Smerten og uroen tar så fort over og manipulerer hele kroppen og hodet til at det er alt julen er, men det stemmer jo ikke ondet hele tatt, HELDIGVIS !

En ting som gjorde at ting ble lettere i år, var at rett før jul fikk jeg endelig beskjed om at nå skjer det saker videre med politiet, nå har de mistenkte fått beskjed og flere har vært inne til avhør,husransakelser og beslag er gjort, endelig.
Da vet jeg at noen har fått ødelagt julen i år, forhåpentligvis mange, mange juler framover, YEY!
Det gjorde mye med julegleden min, frydefulle grøss.

Håper mange med meg har fått laget nye og gode minner som kan ta litt av den plassen som har vært smerter og sårhet.

Håp?

På den forrige bloggen skrev jeg hele tiden, jeg tror ikke det var bra for meg. Det ble for mye fokus på det psyke når jeg heller skulle fokusert på det som faktisk er bra.
Alt er jo aldri fælt, det er jo alltid NOE som er bra.
Nå skal jeg skrive når jeg ønsker,jeg trenger ikke ha noe viktig og si engang.

Det har blitt en stund siden siste skrivings her, det har vært mange dårlige dager, og noen gode dager.
Prøver så godt jeg kan holde fast i de gode stundene når hodet og kroppen herjer og stormer.
Det har vært 10 dager inne på døgn… Tror jeg egentlig burde vært lengre, men det er jo her hjemme jeg skal fungere. Det er hjemme jeg får omsorg og kjærlighet. På døgn er det mere skjerming fra meg selv og krigen som raser innvendig.
For det er krig ! Det har dukket fram to deler til, ene heter Meliine og den andre Kayla ( som vil bli kalt Kay ) begge disse to er store jenter. Har ikke så god kontakt med delene i meg som er over 12 år, kanskje skremmer de meg ? Jeg jobber for å få til et samarbeid , og vi har funnet ut en ting vi kan være enig i!
Vi er enig i at vi skal prøve være snill mot oss selv, snill mot kroppen og snill mot følelsene våre.
Det er en ganske stor ting å være enig i, og resultatet er mange dager uten selvskading . Hurra til alle meg ♥

Jeg jobber mye med meg selv, det arbeidet stopper aldri ! Nå prøver jeg finne måter for egenomsorg, finne ut hva eg kan gjøre når følelsene overvelder meg… Målet er at jeg ikke skal miste meg selv når følelsene blir for store .
Det er mulig og trøste seg selv , jeg må bare finne ut hvordan!

Her om dagen hadde vi behandlingsmøte, triste greier …
Da møtet var over sendte jeg en melding til en tidligere behandler, her kommer kopi av den mld.

Heia
Har vært behandlings møte i dag, Overlegen, Psykologen, døgn, mannen og meg.
Psykologen mener jeg er for ustabil til EMDR, og siden jeg har blitt dårligere de siste mnd tror hun ikke det er rett beh. For meg.
Overlegen sa rett ut at pga det komplexe symptom bildet jeg har så kan de bare fungere som brannslukkere, inkl Psykolog.

Dette var jo ikke uventet, men skuffende likevel.
Så da står vi fast i en håpløs situasjon uten mulighet til løsning på nåværende tidspunkt .
Jeg er et tilfelle uten håp, uten muligheter, uten et verdig liv.
Klem fra Meg

Hun tidligere beh. Ble veldig sjokkert, alt som ble sagt på møtet er stikk motsatt av det hun har sagt tidligere, hun mener mine prognoser er kjempegode, og at jeg en dag kan bli helt frisk, bare jeg får rett hjelp.
Det har vist seg å være utrolig vanskelig og komplisert det å få rett hjelp.
For de rundt meg nå tror fullt og fast på sine avgjørelser, men jeg klarer ikke godta at det skal være slik !
Jeg vet hva jeg vil ha, men har på en måte gitt litt opp .
Nå tar ihvertfall hun saken i egene hender, hun blir å ringe sjefen for psykiatrisk mandag og kalle inn til et nytt behandlingsmøte der hun er med, hun ønsker og «overta» meg fast ( jippi)
Eneste abret er at det blir lang reisrvei! Vel verdt det når jeg vet det funker!

Så får vi se da, hvor dette ender !

Spiralen

Før nå sist jul, ble jeg innlagt på psykiatrisk døgn, den innleggelsen strakk seg over 5 mnd….den lengste innleggelsen jeg har hatt. Det var vel kanskje også den mest nødvendige….Årsaken til innleggelsen var vel igrunn at jeg var blitt utbrent i streben etter prestasjon både som familiemamma, i forhold til anmeldelsen og i forhold til behandling.
Jeg ville klare alt, men hvem kan vel det….jeg synes det er vanskelig å innrømme at jeg ikke strekker til…det hele begynte vel for flere år siden, kanskje det alltid har vært slik, at jeg mååå klare alt på alle områder for å føle at jeg er god nok.
Jeg måtte lære på den harde måten, kanskje har jeg ikke lært godt nok enda, for nå står jeg igjen på trappen til innleggelse…å det kun noen mnd siden forrige.
Samme årsak som i julen, jeg er så fryktelig sliten, sånn helt inn i sjelen sliten. Skal enda gi det en stund til, før jeg eventuelt ber om hjelp.
Forskjellen nå fra tidligere, er at jeg kjenner utslitenheten på en helt annen måte enn før, og jeg ser faresignalene… det er både godt å dumt, for klarer jeg gjøre noe med det ? -ikke nok tror jeg.
Nå har heldigvis skolen (barna) begynt igjen, da blir det litt mere tid til meg på dagene, tid jeg kan bruke på å slappe av, sove eller lese eller gå en tur. Skal prøve meg litt fram, kanskje klarer jeg å hente meg inn igjen på denne måten.
Klarer jeg det ikke er det vel bare en utvei !(elle inn-vei)
Jeg har begynt så smått prøve spørre meg litt forsiktig rundt, ang rett behandling, har vært i kontakt med en som har hjulpet meg tidligere, hun skal ringe meg i løpet av uken når hun har sjekket. Jeg tror det er best om jeg tar direkte kontakt selv, uten mange omveier, så får jeg vite om hun faktisk vil og ikke minst, kan hjelpe meg.
Hele systemet mitt faller fra hverandre igjen, delene i meg som har vært integrert er ikke det lengre, tiden jeg dissosierer blir lengre, forvirringen øker , søvnen blir dårligere, flashbakene flere osv, mao en raskt nedadgående spiral som jeg trenger hjelp til å snu !
Jeg regner med det er det høye stressnivået jeg har som er årsaken til at det blir slik, at jeg ikke klarer roe ned, slappe nok av osv.